Karadag – Verdens kulturelle navle
- WORDSWORTH WORDSMITHY
- Jan 4, 2010
- 16 min read
Natuferne var en bosatt mesolittisk kultur, som eksisterte i middelhavsregionen, Levanten. Den blir ansett for å rett før slutten av pleistocen (1.810.000-11.500 f.vt.). Mens tidlig natufisk tid var omkring (12.500-10.800 f.vt.) var senere natufisk tid (10.800-9.500 f.vt.). De utviklet seg i samme region som det tidligere kebariske komplekset, og blir ansett som en etterfølger som i det minste utviklet seg fra elementer innen den forrige kulturen.
Natuferne, som er opphavet til de første jordbrukssamfunnene i Sørvest Asia, hadde trolig haplogruppe J, og representerer kanskje en ankomst av E1b1b, som vil si at de også hadde relasjon til Afrika. Dette på grunn av at de første farmerne i Sørvest Asia hadde afrikansk inflytelse. Genetiske linjer av afrikansk opprinnelse vil ha blitt båret inn i Europa med spredningen av jordbruk fra Sørvest Asia. En viktig migrasjon fra Afrika over Sinai oppsto i formasjonen av natuferne. Det er viktig her å ikke blande dette sammen med ankomsten av de semittiske språkene, noe som skyldtes en annen ekspansjon fra Afrika rundt 6000 f.vt. Men det kan forbindes med hva som er kjent med det gamle Europa og jordbrukets spredning, noe som ikke minst satte fart i etterkant av flommen som skyldte inn i Svartehavet rundt 6000 f.vt.
Samtidig må det påpekes at haplogruppe J2, som oppsto i det østre Anatolia og er en noe nordlig variant av J1, også i aller høyeste grad er forbundet med spredningen av jordbruket. Det er ikke minst J2 som utviklet den kulturen som spredde seg fra det nordøstre Anatolia, som vil si den indoeuropeiske, semittiske og egyptiske. Denne kommer på et senere stadium og har trolig forbindelse med Tell Halaf kulturen rundt 6000 f.vt. Dette på tross av at Tell Halaf kulturen i Khabur elvedeltaet førte videre den som hadde oppstått blant natuferne og i Jeriko og Gobekli Tepe. På denne tiden (7.500 f.vt.) eksisterte det en rekke større byer og sentre i området, slik som Çatal Höyük og Jarmo, noe som viser en enormt raskt ekspanderende kulturutvikling.
Mye kan tyde på at denne bølgen med afrikanere inn i Europa, noe som det ikke minst finnes spor etter blant grekere og albanere (haplogruppe E1b1b er den tredje største haplogruppen i Europa, kun overgått av R1b og I, som representerer Europas urbefolkning) var en raskt ekspanderende mesolittisk befolkning som ekspanderte nordover fra det østlige Afrika i tråd med det nordovergående regnfallsbeltet, noe som ville ha ført dem til Levanten, Anatolia og Balkan, hvor de utviklet seg til å representere ulike regionale bransjer.
Senere natufisk tid var trolig parallell med Yngre Dryas var en periode under varmeperioden som gjorde slutt på den siste istiden, hvor man fikk et plutselig tilbakefall og lavere temperaturer over store deler av kloden. Perioden inntrådte antakelig omkring år 10.900-9.600 f.vt, og varte altså i drøye tusen år. Under Yngre Dryas ble klimaet tørrere i Sørvest Asia, og nyere forskning antyder at denne forverringen førte til framveksten av jordbruk i landsbyer hvor folk allerede levde stedbundet. Slik kan klimaet ha bidratt til å sette i gang den viktige utviklingen med jordbruk, selv om det først var etter periodens slutt, omkring 8.800 f.vt., at sterk befolkningsvekst i regionen falt sammen med overgang til virkelig intensivt jordbruk.
Det var også andre kulturer i regionen, slik som mushabiske kulturen i Negev og Sinai, som man også antar har spilt en rolle når det kommer til utviklingen av det natufiske samfunnet. Det har pågått debatt om hvor vidt den kulturelle innflytelsen strakk seg fra Levanten til det nordlige Afrika eller omvendt, men de siste utgravningene tyder på at den strakte seg fra Levanten og inn i Afrika.
De natufiske samfunnene, som utviklet seg lokalt, var trolig stamfedrene til dem som bygde de første neolittiske bosettingene i regionen, som kan ha vært de tidligste i verden. Området var da fylt med hundrevis av ulike korntyper, frukter, nøtter og andre planter. Floraen var ikke det tørre, ufruktbare og golde landskapet vi finner i dag, men grønt og frodig med mye skog.
Holocen (9.500 f.vt., og frem til i dag) er betegnelsen på varmeepoken etter siste istid med jevne, milde temperaturer over store deler av kloden. I holocen oppsto jordbruksrevolusjonen, fremveksten av byer, stater, skriftspråk og andre uttrykk for sivilisasjon. Holocen regnes dermed som perioden hvor varig befolkningsvekst og relativt konstant klima og vegetasjon la grunnlag for en unik utvikling og vekstperiode i menneskehetens historie.
Senere oppsto Pre-Pottery Neolithic A (PPNA) (9.500-8.500 f.vt.), som representerer tidlig neolittisk periode i Levanten og i det øvre Mesopotamia langs med den fruktbare halvmånen. Den etterfulgte den natufiske mesolittiske kulturen. Det var nå ekstensiv kultiveringen av planter og dyr og grunnleggelsen av bosettinger. Den oppsto på slutten av Yngre Dryas og var trolig relatert til stabiliseringen av klimaet og økt regnfall.
PPNA og den etterfølgende Pre-Pottery Neolithic B PPNB ble opprinnelig definert ut fra verdens første by, Jeriko, som oppsto rundt 8.000 f.vt. Keramikk var ennå ukjent. De var før den neolittiske keramikken slik den opptrer i den yarmukiske kulturen (5600-5000 f.vt.). Mens hele Levanten ble karakterisert av PPNB ble området fra nå av preget av regionale kulturer. Det var en periode med kulturell segregering hvor alle stedene satte fokus på seg selv gjennom særegne elementer i sin materielle kultur. Yarmukerne er de første til å bruke keramikk i denne delen av Levanten.
På lik linje med den tidligere PPNA utviklet PPNB seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser indikasjon på en nordlig opprinnelse, noe som trolig skyldes at folk fra det nordøstlige Anatolia var begynt å reise sørover.
PPNB forsvant ved den 8.2 kiloyear event, en term som klimatologer har tatt i bruk for å betegne en plutselig fall i globale temperaturer som opptrådte 6.200 f.vt., og som varte i 200-400 år. I de følgende munhatta og yamukian post-keramikk neolittiske kulturene som nå oppsto fortsatte den raske kulturelle utviklingen, mens PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen, hvor den influerte utviklingen av den senere ghassuliske kulturen. Stedet Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C (PPNC) periode, som skal ha vart mellom 6.200-5.900 f.vt.
Et Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha vært den opprinnelige kulturen som spredde protosemittiske språk i regionen, utviklet seg i denne perioden (6.200 f.vt.), som et resultat av økt fokus i PPNB kulturene på dyrehold og en blanding med de harifiske jegersamlerne i det sørlige Palestina, med nære forbindelser med kulturene i Fayyum og den østlige egyptiske ørken, viss redskaper minner om de harifiske. Kulturer som praktiserte denne livsstilen spredde seg nedover kysten av Rødehavet og øst fra Syria og inn i det sørlige Irak. Dette var semitter. Den kanaanittiske kulturen utviklet seg in situ fra det Circum-Arabian Nomadic Pastoral Complex.
I sen natufisk kultur opptrer en særegen harif-pilespiss, som ble vanlig i Negev. Denne blir brukt til å definere en separat kultur, den harifiske, som er en spesialisert regional kulturell utvikling i Negev ørkenen, som korresponderer med det siste skrittet i den natufiske kulturen. Den er i likhet med den natufiske karakterisert via semi-undergrunnshus. Den harifiske kulturen dateres til mellom 8.800/8.500 f.vt. og 8.000/8.200 f.vt. Den er begrenset til Sinai og Negev og er samtidig med sen natufisk eller PPNA.
Fra tidenes morgen, da folket ved Göbekli Tepe, det eldste menneskelagde hellige stedet i verden som ennå har blitt oppdaget, bygget på det høyeste punktet av en utstrakt fjellrekke omkring 15 km nordøst for byen Şanlıurfa (tidligere Urfa) i det sørøstlige Tyrkia, begynte å spre den neolittiske revolusjonen, jordbruket og husdyrhold, har mennesket tuklet med naturen.
Gobekli Tepe:
Göbekli Tepe ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.vt. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.
Ikke kun er Göbekli Tepe kjent for sine store dimensjoner, men eksistensen av flere pilarhelligdommer uten tegn på beboelse gjør stedet unikt. Mens strukturene primært er templer har det også blitt funnet mindre bygninger, men på tross av dette er det klart at området først og fremst hadde kultisk og ikke beboelsesmessig betydning. Det var som en katedral bygget på toppen av en ås, som pilgrimmer besøkte fra flere hundre kilometers avstand. Bein fra lokale dyr slik som hjort, gaseller, gris og gjess indikerer at rituelle festmåltider, og kanskje hellig ofring, ble praktisert her.
Det er ingen sammenlignbare monumentale komplekser fra denne tiden. Nevalı Çori er 500 år senere, dets T-formede pilarer langt mindre og dets helligdommer plassert inne i en landsby, mens Jeriko mangler artistisk fortrinn eller storskala skulpturer og Çatal höyük, som viser spredningen av den neolittiske revolusjonen inn i Europa via Balkan, er hele 2000 år yngre.
Det blir antatt at en eliteklasse av religiøse ledere hadde overoppsyn med det arbeidet som ble utført her og senere kontrollerte de seremoniene som fant sted, noe som ville gjøre stedet til det eldste kjente stedet for en prestekaste. Det er samtidig klart at dyr og andre motiver er fredelige og ikke gir indikasjon på organisert vold eller jakt.
Göbekli Tepe blir ansett som særlig viktig ettersom det endrer vår forståelse av utviklingen av samfunnet. Stedet viser at oppføringen av monumentale komplekser var mulig innenfor jegersamler samfunnet, og ikke kun i de bofaste jordbrukssamfunnene slik man tidligere antok, noe som kan tyde på at templene kom før byene.
Det spekuleres på om stedet spilte en nøkkelrolle i overgangen til jordbruket. Den nødvendige samfunnsorganisseringen trengt for å skape disse strukturene gikk hånd-i-hånd med oppstarten av jordbruket. Det har ikke blitt funnet kultiverte hvete her, men DNA analyser av moderne hvete sammenlignet med vill hvete har vist at dets DNA er nærmest til vill hvete funnet på fjellet Karaca Dağ 30 km vekk fra stedet, noe som har ført til den antagelse at dette er stedet hvor moderne hvete først ble kultivert.
Mye indikerer på at det var her, i området rundt fjellet Karaca Dağ, mange ulike frøtyper gikk fra vill til kultivert form. Dette kan bety at dette var det første neolittiske området. Mobile grupper I området kan ha blitt tvunget til å samarbeide med hverandre for å forsvare tidlige konsentrasjoner av ville frø fra ville dyr, flokker av gaseller og esler, noe som ville ha ført til en tidlig samfunnsorganisering av ulike grupper i området med Göbekli Tepe som kultsenter. Jordbruket startet ikke som en småskala I form av spredd og individuell hagekultivering, men som en umiddelbar storskala samfunnsorganisering.
På stedet, som er lett gjenkjennelig for sine T-formede søyler eller monolitter, som er dekorert med tilskårne relieffer av dyr og abstrakte piktogrammer, som representerer hellige symboler kjent fra neolittiske hulemalerier, hadde man drevet jordbruk; generasjoner av lokalbefolkning hadde flyttet stein og plassert dem i hauger for å rydde plass; hvor av mye arkeologiske bevis har blitt ødelagt. Den massive sekvensen av ulike lag suggests flere årtusener med aktivitet, som kanskje strekker seg så langt tilbake som til den mesolittiske perioden.
Den eldste bosettingslag (stratum III) inkluderer monolittiske pilarer forbundet via murer som danner sirkulære eller ovale strukturer. Man har gravd ut 4 slike bygninger, med diameter på mellom 10-30m. Geofysiske målinger indikerer eksistensen av 16 flere slike strukturer. Pre-Pottery Neolithic A (PPNB) bosettinger har blitt datert til 9000 f.vt. Stratum II, datert til Pre-Pottery Neolithic B (PPNB) (7500 – 6000 f.vt.), har vist flere tilstøtende rektangulære rom med polerte kalkgulv, som minner om romerske terrazzo gulv. Det siste laget består av sediment deponert som resultat av jordbruksaktivitet.
Husene eller templene er runde megalittiske bygninger. Murene er laget av uarbeidet tørr stein og inkluderer flere T-formede monolittiske pilarer av kalkstein som er opp til 3 meter høye, som det har blitt funnet lignende av i Nevalı Çori og Nahal Hemar. Andre større par av pilarer er plassert i sentrum av strukturene. Det er indikasjoner på at strukturene hadde tak. Det sentrale paret kunne ha båret dette taket. Gulvene er laget av terrazzo (brent kalkstein), og det er en lav benk langs med hele den utvendige muren.
Under tiden for oppbyggingen av disse T-formede søylene, før tusener av år med besetting og kultivering, var det omkringliggende landet mye mer fruktbart enn det er nå og kapabel til å opprettholde en større variasjon av livsformer.
Ashnan er en mesopotamisk korngudinne, som i starten lever i Du-Ku. Hun ble sammen med sin bror, kvegguden Lahar, som også lever i Du-Ku, sendt av Enlil og Enki fra himmelen til jorden for å forsyne Anunakiene med mat og klær. Mens Lahar passer på at dyrene får føll passer Ashnan på at vekstene får gro. Men etter at Ashnan og Lahar hadde spist og drukket for mye så de ikke lenger kunne produsere ble menneskene skapt for å fortsette produksjonen. De to jordbruksguddommene blir fulle og begynner å slåss. Enlil og Enki løser konflikten, på tross av at det ennå er ukjent hvordan.
Før Ashnan og Lahar eksisterte hadde gudene verken klær eller mat. De spiste ville planter og drakk vann ettersom de fant det, slik som dyrene og de første menneskene. Deretter begynte med å skape kveg og korn. Etter dette hadde de melk og mat, men forble ufornøyde. De skapte derfor menneskene for å ta vare på kornet og kveget. Gavene til Lahar og Ashnan ble også gitt til menneskene. Sivilisasjonens gaver var nå gitt til gudene og menneskene. Men fritid gikk kun til gudene, mens menneskene måtte arbeide for gudene. Begge brukte klær og spiste mat, men menneskene hadde i oppgave å avle dyr og lage mat og klær.
Stedet mistet sin betydning og ble forlatt omkring 8000 f.vt. Gjenstandene som nå dukker opp er karakterisert ved Byblos spisser og flere Nemrik-spisser. Det er Helwan og Aswad-spisser også. Jordbruket og dyreholdet brakte med seg nye realiteter for menneskene i området og symbolene på de T-formede pilarene mistet sin betydning. Men området ble ikke kun etterlatt. I stedet ble det begravd under 300-500 kubikkmeter med jord. Det er ukjent hvorfor, men det bevarte monumentene for ettertiden.
Det har blitt spekulert på hvem det var som holdt til i området rundt Göbekli Tepe og deres religionssystem basert på deres helligdommer og bosettinger. Det blir spekulert på om Göbekli Tepe var et sentralt senter for en dødskult. De utskårne dyrene kan ha blitt laget der for å forsvare de døde. Ingen graver har blitt funnet så langt, men kan komme til å bli funnet under de hellige sirklede gulvene.
Det blir antatt at det var sjamanistiske praksiser og at de T-formede pilarene representerer mytiske skapninger, kanskje stamfedre, mens fult utviklet tro på guder kun utviklet seg senere i Mesopotamia, assosiert med templer og palasser, noe som korresponderer med en sumerisk tro på at jordbruk, dyrehold og veving hadde blitt brakt til mennesket fra det hellige fjellet Du-Ku, den hellige jordhaugen, som var befolket av Annuna-guder, som var veldig gamle guder uten individuelle navn.
Anunaki:
(Vinger sto for spiritualitet/royalitet)
Man uthevet formene:
Anunnaki, som betyr dem av kongelig blod, er en gruppe sumeriske, akkadiske og babylonske guddommer. Mens anunnakiene betegnet guddommer på jorden og i underverden betegnet Igigi dem som var mer himmelske. I Descent of Inanna to the Nether World blir Anunnaki identifisert som de syv dommerne i underverden.
Sumer:
Sumererne hadde sin opprinnelse i det nordlige Mesopotamia og er tilknyttet Y-DNA haplogruppe J2, som blir sett på som jordbruksmarkøren, den gruppen som først gjennomførte den neolittiske revolusjonen, med opprinnelsessted i det nordøstlige Anatolia. Sumererne, som kom fra nord, bar med seg kunnskap og kultur man også finner i Samarra kulturen eller Tell sawwan. Sumererne drev først jordbruk i det sørlige Mesopotamia etter at de hadde lært å irrigere vann. Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til Samarra perioden i nord (5700-4900 f.vt.). Jordbruksfolk spredde seg sørover etter at de hadde utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisering for mobilisering av arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde det mulig for dem å overleve i et vanskelig miljø.
Sumererne talte sumerisk, som trolig tilhører den alaroidiske språkfamilien, som også inkluderer hurrourartisk, som vil si språket som ble talt av hurrierne og urartierne som levde i det nordlige Mesopotamia og som de delte den samme kulturen med.
Etter å ha tatt makten i Kish angrep Sargon Uruk. Sumererne skal ha flyktet og dannet en hær ledet av 50 ensis (det samme antallet som anunakiene) fra provinsene. Men også disse ble overvunnet. Sargon erobret hele Sumer. For å begrense muligheten for opprør i Sumer valgte han en rett på 5400 menn som skulle dele makten, administrere, med ham. Dette var akkadiere og ikke sumerere.
Den akkadiske regjeringen dannet en klassisk standard som alle påfølgende mesopotamiske stater sammenlignet seg med. Tradisjonelt var ensi den høyeste funksjonæren av den sumeriske bystaten. Deretter ble man ensi gjennom å ekte gudinnen Inanna, noe som legitimerte herredømmet gjennom guddommelig samtykke. I starten var den monarkiske lugal (lu = mann, gal = stor) underordnet presteklassens ensi, og ble valgt i perioder med konflikter, men i senere dynastiske tider var det lugalen som hadde den viktigste rollen og som hadde sitt eget “é” (= hus) eller palass uavhengig av tempelordenen.
Den som kom til å kontrollere byen Kish kom til å bli anerkjent som šar kiššati (= konge av Kish), og ble ansett som viktigst i Sumer, noe som trolig kom av at det var her de to elvene gikk sammen og den som kontrollerte Kish kontrollerte irrigasjonssystemet for byene som lå under.
Under Sargon gjenvant ensisene deres posisjoner, men ble sett på som provinsguvernører. Tittelen šar kiššati kom til å bety herre over universet. Under Naram-Sin, Sargons sønnesønn, ble ikke kongen kun kalt herre over de 4 kvarterer, men høynet til dingir eller gud med sin eget tempelordning. Mens konger tidligere kunne oppnå guddommelighet etter sin død, slik som med Gilgamesh, kunne de akkadiske kongene, fra Naram-Sin og fremover, bli ansett som guder mens de levde.
En strategi adoptert av både Sargon, som kalte seg for Sharru-kin = Den legitime kongen, og Naram-Sin for å opprettholde kontroll over landet var å installere deres døtre, Enheduanna og Enmenanna, som yppersteprestinner til Sin, den akkadiske versjonen av den sumeriske måneguddommen Nanna, ved Ur, i sør, installere sine sønner som provins ensi guvernører på strategiske steder og å gifte bort deres døtre til herskere til andre kongedømmer slik som Urkesh og Marhashe.
I senere babylonske tekster opptrer navnet Akkad sammen med Sumer,dsom del av den kongelige tittelen, slik som i den sumeriske Lugal KI.EN.GIR URU eller det akkadiske Šar māt Šumeri u Akkadi, som blir oversatt til konge av Sumer og Akkad. Denne tittelen ble gitt til den konge som tok kontroll over Nippur, det intellektuelle og religiøse senteret i det sørlige Mesopotamia.
Det semittiske akkadiske språket, som senere utviklet seg til babylonsk og assyrisk, ble lingua franca, det offisielle språket i Mesopotamia, men sumerisk ble gjort til sakralt språk og Sargon bevarte den mesopotamiske kulturen. Imperiet strakk seg via handel og diplomati til kongedømmer rundt det arabiske hav og andre steder i Sørvest Asia, samt Indus kulturen, også kjent som Meluhha.
Den hurriske byen Urkesh, som lå der hvor Tell Halaf hadde befunnet seg og hvor Mitanni senere kom til å komme, var alliert av det akkadiske imperiet via en dynastisk ekteskapstradisjon. Tar’am-Agade, datter av den akkadiske kongen, Naram-Sin, giftet seg med kongen i Urkesh. Kongene i Urkesh bar den hurriske tittelen endan, som trolig har den samme roten som det sumeriske ensis. Men byen ble erobret av herskerne i Mari, en by noen få hundre kilometer til sør.
Mari, som var bebodd siden 5000-tallet f.vt., blomstret i perioden mellom 2900-1759 f.vt., da den ble erobret av amoritten Hamurabi av Babylon. Den lå mellom de sumeriske byene i det lavere Mesopotamia og byene i det nordlige Syria. Den hadde trolig tidligere vært sumerisk, men semitter, som tok del i den ebalittisk-akkadiske erobringen østover, erobret den.
I følge den sumeriske konglelisten var det et sumerisk dynasti på 6 konger fra Mari som hadde hegemoni mellom byene Adab og Kish i perioden omkring 2500-tallet f.vt. Mari ble ødelagt av Sargon eller av eblaittene, Maris tradisjonelle handelsrivaler, på midten av 2400-tallet f.vt. Deretter overtok et amorittedynasti før Hamurabi kom til å ødelegge byen i 1759 f.vt.
Amorittene, også kjent som Mar.tu, ut fra deres dyrking av guden Marduk, som var en tidligere sumerisk gud og som på sumerisk betyr solkalven. Marduk ble etter at amorittene hadde erobret hele Mesopotamia, den ledende guden i Babylon. Det var på grunn av tørke på 2100-tallet f.vt. at en større amorittisk migrasjon fant sted i Mesopotamia, noe som sammen med den ufattelige tørken kom til å føre til det neosumeriske Ur IIIs fall.
I de tidligste sumeriske kildene, med en begynnelse fra 2400-tallet f.vt., er landet til amorittene assosiert med territoriet i vest, inkludert Syria og Kanaan. Amorittene talte et nordvestsemittisk språk. De var nomader og spesielt forbundet med Jebel Bishri regionen i Syria, også kjent som amorittenes fjell. Amorittene er nevnt i Gamle testamentet, blant de første folkene Moses bekjempet da han vendte tilbake sammen med hebreerne fra Egypt og Sinai.
Det er ikke klart hvilken type religion amorittene hadde før de tok over i Sumer, men det synes å ha vært kulter ut fra måneguden Sin, Amurru og Marduk, som kom til å bli deres ypperste gud og dermed overgå Enlil og Enki. Kulturelt og politisk blandet amorittene seg sammen med de lokale befolkningene de tok kontrollen over, og de opprinnelige kulturene synes å ha overlevd bra.
I de tidligste sumeriske tekster, slik som Enmerkar and the Lord of Aratta, som lister opp land hvor språkene ble forvirret som Subartu, Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad eller AGA.DE.KI /AGA.DE), og Martu land, samt tidlige tavler fra Ebla og for de akkadiske kongene var Mar.tu et av de 4 kvarterer som lå omkring Akkad, sammen med Subartu, som trolig var hurriurartierne, Sumer og Elam i Iran.
Akkad er sumerisk og kan ha betydd ildkronen i hentydning til Ishtar, den briljerende gudinnen, viss kult ble observert fra veldig tidlige tider i Akkad. Dyrkelsen av Ishtar i Akkad ble senere etterfulgt av dyrkelsen av gudinnen Anunit, viss helligdom var i Sippar, noe som indikerer nærhet mellom Sippar og Akkad. Byen har aldri blitt funnet. Den ble kanskje ødelagt da guterne angrep og veltet det akkadiske imperiet. Den første kjente benevnelsen av Akkad er en innskrift fra Enshakushanna av Uruk, hvor det synes som han har erobret Akkad, noe som indikerer at byen eksisterte før Sargon of Akkad, som den sumeriske konglisten hevder å ha bygget den.
Enshakushanna eller En-shag-kush-ana, Enukduanna eller En-Shakansha-Ana var ifølge den sumeriske kongelisten konge av Uruk omkring 3000-tallet f.vt. Han erobret Hamazi, Akkad, Kish og Nippur og hevdet hegemoni over hele Sumer. Han adopterte den sumeriske tittelen enki-en-gi lugal kalam-ma, som kan bli oversatt som “herre over Sumer og konge av landet eller som en av Uruk og lugal av Ur, og kunne korrespondere til den senere tittelen lugal ki-en-gi ki-uri, som vil si herre av Sumer og Akkad, som til slutt kom til å bety herredømme over hele Babylonia. Han ble etterfulgt i Uruk av Lugal-kinishe-dudu, men hegemonien synes å ha passert over til Eannatum av Lagash.
Akkad blir nevnt en gang i Tanakh, Book of Genesis 10:10: Og i begynnelsen av Nimrods (Sargons) kongedømme var Babel, og Erech (Uruk), og Akkad, og Calneh, i landet Shinar, som trolig er det samme som Sumer. I den greske oversettelsen står det Archad.
Ishtar, datter av den mesopotamiske måneguden Sin, som ble dyrket i Ur i sør og Harran i nord, er den assyriske og babylonske ekvivalenten til den sumeriske Inanna og den nordvestsemittiske gudinnen Astarte. Sins kone var Ningal, den store damen, som ga ham Utu/Shamash, som vil si solen, og Inanna/Ishtar. Tendensen til å sentralisere makten i universet fører til etableringen av doktrinen av en triade bestående av Sin/Nanna og hans barn. Himmelguden An, som ble dyrket i Uruk og som inkluderes i en triade sammen med Enlil og Enki, var Inannas følgesvenn. Krigs- og kjærlighetsgudinnen Ishtar ble foruten i Uruk dyrket i Nineveh og Arbela (Erbil).Gudinnen Anahit, som var den samme som Inanna, ble dyrket i Armenia sammen med Mithras.
Arbil, også skrevet Erbil eller Irbil, eller det kurdiske Hewler, som betyr stedet hvor solen blir dyrket, er en av de eldste bebodde byene i verden. Navnet er hurrisk. Ar elementet er et trekk ved flere hurriske stednavn og kan bety by. Bela kan bety høyt. Den høytliggende byen med andre ord. Navnet Arbil ble nevnt i en rekke sumeriske skrifter som Arbilum, Orbelum eller Urbilum. Byer som Akra og Dei bala er byer som betyr det samme.
Hurrierne, som kan sies å være en slags protoariere, hadde et av sine sentre i Urkesh, som er et tidlig eksempel på mesopotamisk kultur. Sumerernes konflikt med Aratta, som antagelig lå i det armenske høylandet i den nordlige delen av Mesopotamia, kan ha sammenheng med dette. Aratta var maktsenteret før Uruk fratok dem gudinnen Inanna og dermed tok makten. Ararat for sumererne, var som hos dagens armenere, kjent som Masses, som vil si det gylne fjell eller visdommens fjell. Armensk blir ansett for å være opphavet til det indoeuropeiske språket og er nært beslektet med både paleobalkansk og indoiransk. Mitanni, som var en av hurriernes største stater, var delt mellom ariere og hurriere, noe også Urartu, som kom til å munne ut i staten Armenia, var.
Tell Half:
Hurriere:
Kura Araxes:
Urartu:
Armenia:
Dagens Kurdistan:
Hovedutgangspunktet for hele denne befolkningen var Tell Halaf. Indoeuropeerne har sine røtter, slik som sumererne, og for den saks skyld Europas og Indias neolittiske jordbruksbefolkning, i Tell Halaf. Mye tyder på at Egypts røtter har samme bakgrunn. En tidlig indoeuropeisk kultur kan være Kura Araxes, som i det minste besto av hurriurartiere. Denne kulturen, som står i relasjon til den protoindoeuropeiske Majkop kulturen, hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf kulturen. Faktisk kan det vise seg at både semittisk, som også viser relasjon til berberisk og egyptisk, som vil si afroasiatisk, og indoeuropeisk, som viser likhet med finnougrisk, har samme utspring, og kanskje var de begge handelsspråk.
Indoeuropeere:
